I morgen legger Arbeiderpartiets integreringsutvalg frem
sitt forslag til ny integreringspolitikk. Lekkasjene fra utvalgets konklusjoner
har vært mange og interessante. Det blir stadig mer åpenbart at den påfallende
tøffe tonen statsministeren valgte å legge seg til under Maria Amelie-saken var
et frampeik mot hardere tider for fremmede i Norge.

Noen av forslagene som er lekket ut virker interessante.
Noen virker bare plumpe. I alle fall ett av dem er direkte rasistisk.

FrP har lenge frontet kravet om forbud mot søskenbarnekteskap.
Når partiets representanter i disse dager åpner ethvert intervju med å ønske
Arbeiderpartiet ”velkommen etter”, er det med god grunn. De siste årene har AP
ikke bare tutlet i FrPs fotspor når det gjelder innvandringspolitikk, de har
plukket opp dritten etter dem og gjort den til sin egen.

Søskenbarnekteskap virker fremmed på meg, selv om jeg
faktisk kjenner etniske nordmenn som har inngått slike. Det er helt åpenbart
tungtveiende grunner for ikke å skape barn med nær beslektede. Faren for
funksjonshemminger, til dels av alvorlig karakter, øker radikalt.

Akkurat som i en del andre ekteskap. Ektepar der den ene
ektefellen har Huntingtons syndrom, løper en kjemperisiko for at barna også
skal få det. Bærer moren på genet for hemofili, blødersykdom, vil hennes avkom
så vidt jeg har forstått det ha mange ganger så stor risiko for å bli bløder
som et barn av søskenbarn vil ha for å bli født med defekter. Listen over
sterkt arvelige og til dels svært alvorlige sykdommer er lang. Med økt kunnskap
og økte muligheter til genetisk kartlegging vil svært mange i årene som kommer
måtte innse at de ved reproduksjon risikerer å skape et barn med medfødte
lidelser. Mange av disse menneskene vil velge ikke å få barn. Noen vil velge å
få barn på tross av den lidelse de vil kunne påføre dem, ofte ut fra tanken om
at livet er en gave uansett og at i livet finnes det verken angrefrist,
bytterett eller garantier. I festtaler hylles dette standpunktet gjerne. Det
motsatte utgangspunkt, ikke minst representert ved homofile menn som gjennom å
skape barn ved hjelp av eggdonor og surrogatmor faktisk får muligheten til å
foreta en slags screening av de gener deres fremtidige barn skal være utstyrt
med, blir jevnt over utsatt for avskykommentarer i det offentlige rom. Man skal
ta den ungen man får, er credoet.

Personlig vet jeg hvilket valg jeg hadde tatt dersom jeg var
i en situasjon som det jeg har beskrevet. Det er godt mulig at mitt syn er
farget av at jeg har opplevd lykken ved å adoptere. At jeg personlig ville
valgt noe annet betyr likevel selvsagt ikke at jeg på noen måte kan fordømme
dem som velger å få barn til tross for den risiko de løper. Alle har vi våre
forskjellige liv, vår forskjellige overbevisning, divergerende erfaringer og
behov. Valget om å reprodusere eller ikke er et av de mest personlige, og
definitivt ett av de viktigste, valg vi som menneske kan treffe. Historien har
vist oss hvor hakkende galt det går hvis vi gjør det til et statlig anliggende.

At et forbud mot søskenbarnekteskap også vil ha begrenset,
om noen, effekt, at det ville være rimelig enkelt å gå rundt, at det ville føre
til løgn og bedrag i forholde lege-pasient etc.etc., lar jeg ligge her. Dette
er det nok av ekspertise som opplyser oss om i disse dager.

Mer og mer tyder på at enkelte familier er langt mer
disponert for å få kreft enn andre. Jeg tror verken AP eller FrP i sine
villeste fantasier ville forby dem å få barn. Når man nå forsøker å begrunne et forbud mot
søskenbarnekteskap med de mulige medisinske skadevirkningene for avkommet, blir
dette derfor ren, skjær innvandringspolitikk. Forbudet vil ha som eneste formål
å dempe eller hindre den innvandringen
som skjer ved at norske statsborgere henter hjem sine kusiner og fettere fra
Somalia, Pakistan og noen få andre land med det felles kjennetegn at de fleste
er muslimer og i varierende grad mørkere enn oss.

Rasisme, heter det. Selv i 2011, når ordet ikke lenger er lov å bruke.