Det er sjelden jeg reagerer på bokanmeldelser. Som regel
innbyr de til skuldertrekk, enten de er dårlig skrevet, godt skrevet, om de
inneholder slakt, panegyrikk eller noe midt i mellom. Dagsavisanmeldelser er
som regel uinteressante, som regel fordi de skrives under håpløse
forutsetninger. Det er derfor svært mange år siden jeg engang gadd å diskutere
anmeldere og anmeldelser i festlig lag.

Ingen regel uten unntak, dog, og denne

http://www.dagbladet.no/2011/02/22/kultur/litteratur/anmeldelser/litteraturanmeldelser/bok/15522627/

er det faktisk
verdt å spandere tretti sekunder på.

Silje Stavrum Norevik er en av Dagbladets nye anmeldere. I
denne anmeldelsen av Ketil Bjørnstads siste bok ”De udødelige” er hun rent ut
sagt fascinerende dårlig. Et slapt handlingsreferat avløses av noen
intetsigende litteraturvitenskapelige floskler lesset oppå hverandre for å få
plass, før den lille snutten avsluttes med et par hjelpeløse forsøk på å
fornærme forfatteren av den anmeldte bok.

Først slår artikkelforfatteren fast at Ketil Bjørnstad vet
mindre om romanskriving enn en gjennomsnittlig tiendeklassing. Oi. Den svei nok
skikkelig, gitt.

Dernest deler artikkelforfatteren sine tanker med oss: Hun
finner det ”rart” at Bjørnstad ”omfavnes så klamt i Europa”, når han ikke
”makter å servere tankegods en tankeroman verdig”.

Jeg går ut fra at hun sikter til at Ketil Bjørnstad jevnt
over mottar strålende kritikker i så vel
tunge, etablerte tidsskrifter som i dagsaviser i store deler av Europa.
Han er også prisbelønt i flere europeiske land. Dette synes Silje Stavrum
Norevik er ”rart”. Det må hun selvsagt få lov til å synes, selv om en slik betraktning
bare ville ha et minstemål av relevans dersom den ble nevnt i en omtale av en
av de bøker Bjørnstad har mottatt europeisk ros for. Det gjelder ikke ”De
udødelige”, den kom akkurat ut på originalspråket.

Ved en slik blanding av kortene blottlegger Silje Stavrum
Norevik en anmelders største og mest alvorlige svakhet: Fordommer. Hun forteller
oss bramfritt at hun ikke har likt Bjørnstads tidligere bøker, hun gjør det
overtydelig at hun ikke liker denne heller, og det kan virke som om hun rett og
slett ikke liker Ketil Bjørnstad og hele hans vesen. All denne mislikingen gjør
at det baller seg helt sammen for den unge anmelder, og hun klarer ikke engang
å luke ut ordet ”klamt” før hun sender anmeldelsen til desken.

”Klamt” i overført betydning er et ord for det ekle, det
lett frastøtende.

Silje Stavrum Norevik mener altså at den europeiske
omfavnelsen av mange av Bjørnstads tidligere romaner er ekkel eller lett
frastøtende, eller kanskje begge deler.

For meg er det komplett ubegripelig at det skal kunne
karakteriseres som ekkelt eller lett frastøtende å bli rost og priset av
utenlandske kritikere, but hey, that’s me. Silje Stavrum Norevik har selvsagt
rett til å tenke slik.

Da burde hun imidlertid ikke ha takket ja til å anmelde
denne boken. Hun har tatt stilling til Ketil Bjørnstads forfatterskap allerede
før hun åpnet ”De udødelige”, og makter ikke engang å skjule det.

Så mange
nybegynnerfeil i en så kort tekst!

For å parafrasere anmelderens eget utsagn: Hovedproblemet
med denne anmeldelsen er at den ikke er en anmeldelse. Den er en … hva skal jeg si… småekkel og
litt frastøtende blottleggelse av anmelderens eget følelsesliv.

Klam, var forresten ordet jeg lette etter.