Som forfattere flest har jeg til enhver tid et eller annet
prosjekt på gang. Som regel flere, forresten. Et av dem handler blant annet om
journalistikken i det andre tiåret på 2000-tallet.

Det bedrives mye god journalistikk. Det finnes mange gode
journalister, og noen svært gode. Goes without saying. Det er ikke dem
prosjektet mitt handler om.

Jeg skal kanskje skrive om noe som tar utgangspunkt i den
underlige journalisten som jeg egentlig aldri har møtt. Han eller hun, som
regel en han, har jeg inntrykk av, har åpenbart grodd fast foran en PC. Å gro
fast foran en PC har jeg for så vidt lite imot (det skulle tatt seg ut). Å gro
fast foran en PC og bli stadig mindre kritisk til det som tyter ut av den,
stiller jeg meg mer skeptisk til. Å gro fast foran en PC, ikke være kritisk, ha
så dårlig tid at man knapt rekker å sjekke noe som helst før man sprer dritten
videre, begynner å likne et journalistisk mareritt. Omtrent som Desken, vil jeg
si. Selv om Desken ikke engang har et ordentlig navn, bare forferdelig mye
makt, slik jeg har erfart den. Nok om det.

Natt til forrige fredag lå jeg med åtteåringen ved siden av
meg i sengen og fikk ikke sove. Som tidligere meddelt er åtteåringens mamma i
Himalaya og ser på høye fjell og soloppganger. Når åtteåringens mamma er hjemme
og jeg ikke får sove, kan jeg stå opp og gjøre noe annet. Når åtteåringen sover
i mammaens seng må jeg bli liggende for ikke å skremme henne hvis hun våkner og
jeg er borte. Da ligger jeg i stedet i mørket og tenker. Noen, som for eksempel
Cathrine Krøger, vil vel allerede her hånflire – til påstanden om at jeg
faktisk tenker -, men vær med meg et lite stykke til.

Jeg tenkte både på Libya og Japan, på min far som hadde vært
igjennom en vellykket operasjon, på en hest jeg hadde sett, på en episode fra
barndommen som involverte forferdelig mye såpeskum på et kjøkken og på at det
bare var halvannet døgn til et nytt kryssord fra Rolf Hansen. I det hele tatt:
Jeg tenkte på litt av hvert.

Så kom irritasjonen langsomt krypende. Irritasjonen over nok
en gang å ha blitt oppringt av en journalist med spørsmålet: ”Er det du som er
Anonym?”

Irritasjon er intet godt sovemiddel, og jeg ga opp. Satte
meg opp i sengen, stirret ut i mørket. Åtteåringen, mopsen og bouvieren sov
tungt nok for fire rundt meg, og da det endelig begynte å bli lyst (det skjer
tidlig nå, deilig tidlig!) krøp jeg ut av sengen og fant frem Mac’en.

Hva om jeg påstår at det virkelig er meg? skrev jeg på en
blank side.

Et par timer senere hadde jeg tenkt litt mer. Jeg hadde
funnet på et eksperiment. Det passet som hånd i hanske til mitt prosjekt om
fastgrodde journalister som ikke engang leser det de fortere enn svint sender
videre på verdensveven. Eksperimentet ville kunne gi meg unik innsikt til bruk
i mitt prosjekt om hvordan internett med alle sine fantastiske muligheter også
fordrer en kritisk sans vi synes å ha stadig mindre av, paradoksalt nok.

Så jeg gjorde det. Jeg skrev et innlegg (post, heter det vel
kanskje) på nærværende blogg der jeg påtok meg ansvaret for bøkene utgitt under
forfatterpsevodnymet Anonym. Jeg postet det ikke under kategorien ”Kultur”, der
det diskutabelt kunne høre hjemme, men under ”Personlig”. Allerede i headingen
(heter det det? Banneret, kanskje?) skriver jeg at alt som står i den posten må
tas med en stor klype salt. Jeg er tross alt løgner av profesjon.

Jeg postet innlegget klokken 10.19.55. Temmelig nøyaktig
klokken ti på halv elleve, altså.

Klokken 10.31 ringte Dagbladet. Ti over halv elleve.

Det var en mann. Samtalen tok 46 sekunder, og mannen ville
selvsagt høre om jeg kunne bekrefte at jeg var Anonym. Jeg sa: ”Jeg vil verken
bekrefte eller avkrefte, les bloggen.”

Så braket det løs.

Før jeg forteller om akkurat det, vil jeg bare komme med
følgende hjertesukk: Er det rart at deler av journalistikken forfaller? Er det
rart??? Avisene holder seg åpenbart med folk som ikke bruker mer enn tyve
minutter på å oppdage et innlegg på en nystartet, gørrkjedelig blogg av en halvgammal,
feit krimforfatter som ikke engang vet hvordan man laster ned bilder! Selvsagt
gjør de bruk av et eller annet slags søkeredskap, men likevel! Nok om det.

I det følgende skal jeg ta for meg utviklingen fra da jeg
tastet av den ivrige Dagbladet-journalisten. Jeg skal først kjapt vise hvordan
historien spredte seg. Deretter skal jeg vise hvordan historien utviklet seg
etter et skremmende forutsigbart mønster.

Mediene først:

I løpet av dagen fikk jeg 57 anrop fra norske redaksjoner
(jeg tok ikke imot noen av dem, men de la igjen beskjeder) Noen av
oppringningene var selvsagt repetisjoner, særlig fra Dagbladet. Jeg mottok 16
SMSer og 11 elektroniske brev.

Antallet er i seg selv ikke så oppsiktsvekkende. Dagbladet
hadde jo allerede sekunder etter at de ringte meg (eller kanskje til og med
tidligere?) ryddet den banebrytende og suverent oppsiktsvekkende historien om
Drillos ”ukjente” sønn (de virket i grunnen svært godt kjent med hverandre, spør
du meg, men det er en annen historie) fra toppen av db.no til fordel for et
svært bilde av yours truly og en artikkel med den vante og dramatiske Dagbladet kommer med mer som haleheng.
At andre redaksjoner ringer meg for å få bekreftet eller avkreftet historien,
er derfor naturlig dersom man godtar premisset at Anonym i det hele tatt er
interessant (noe som definitivt kan diskuteres).

Poenget er at alle syntes å ta historien for god fisk. I
løpet av formiddagstimene ble jeg invitert til omtrent det som er av radio- og
TV-stasjoner (kred til TV2, dere ga ikke lyd fra dere!) for å fortelle om mitt
liv som Anonym. Bare et fåtall av beskjedene, SMSene og emailene inneholdt noe
som kunne likne på et spørsmål om dette faktisk var sant. Selv NRK, gode gamle,
troverdige NRK, kjørte saken høyt i mange omganger i bulletinnyhetene hver hele
time.

Og selv etter at Erling Kagge og hans forlagsjef Anne
Gaathaug på det mest kategoriske hadde avvist historien, fortsatte
invitasjonene å strømme på. Først etter at redaksjonene tilsynelatende hadde
begynt å kikke på alle leserkommentarene syntes de å bli noe mer kritiske.
Blant de vanlige leserne var det nemlig noen som hadde gjort slik vi ble lært
på skolen: les HELE teksten før du besvarer oppgaven. Kred til kollega Tom
Egeland, som i Dagbladet lørdag viste samme innsikt.

I flere timer var jeg også oppgitt som forfatteren Anonym
også på Wikipedia. Studenter, hører dere dette!

Så, og langt morsommere,

selve historiens dynamikk:

Først kom den falske nyheten. Så kom den kategoriske (og
sanne) avvisningen fra Kagge. Denne ble fulgt opp av en artig pressemelding fra
den egentlige Anonym. Deretter begynte skarpe hoder å lukte PR-stunt.

Akkurat da begynte jeg virkelig å le. Jeg iler til med å
innrømme at hele greia på dette tidspunktet definitivt kunne se ut som et
stunt. Jeg har ingen problemer med analysen til Kjell Terje Ringdal og andre
PR-rådgivere; de uttalte seg i panegyriske ordelag om Erling Kagges fantastiske evner som PR-strateg. De
kunne umulig vite at jeg ikke har snakket med Erling Kagge siden bokmessa i
Frankfurt en gang rundt århundreskiftet. De kunne heller ikke vite at jeg bare har
truffet Anne Gaathaug en eneste gang i mitt liv, under Oslo Bokfestival sist
høst. De kunne i det hele tatt ikke ane noe om at de eneste som visste noe om min blogg før den ble postet var
Mariann Aalmo Fredin og jeg. De hadde ingen forutsetninger for å forstå at jeg
rett og slett var ute etter å teste en hypotese jeg har tenkt å skrive om.

Antakelsen slo til på alle punkt. Også når det gjaldt
”kultureliten”.

Vinduet-redaktør Audun Vinger var først ute. Til VG ytret
han at min historie nok var sann. Anonyms bøker er nemlig så dårlige, slo han
fast, og med så slapt satirisk nivå at det meget gjerne kunne være meg som
hadde skrevet dem. Mellom linjene mente jeg å lese at det egentlig og strengt
tatt bare var meg i hele Norge som kunne være i stand til å skrive så dårlige
bøker. Det var nok også meningen.

Vår alles Cathrine Krøger (litt usikker på bruk av ordet
”kulturelite” her, men er i det rause hjørnet) tok helt motsatt innfallsvinkel.
På Kulturnytt litt over klokken 16.00 (merk tidspunktet, saken har tikket og
gått i nesten seks timer) brekte hun unipolart frem sitt sylskarpe budskap: ANNE
HOLT kan UMULIG ha skrevet NOEN AV DISSE bøkene, hun er FOR UINTELLIGENT!!!!!!!!!!!
(Beklager ROPINGEN og alle utropstegnene, men det er slik hun snakker).

Utover ettermiddagen roet det hele seg mer ned. Bra for meg,
jeg hadde mye annet å gjøre. Likevel ante det meg at Dagsnytt Atten neppe ville
la saken gå fra seg. Jeg hadde rett. Det ble et absurd punktum på en snurrig
dag. Kudos til Marie Simonsen som oppsummerte omtrent som dette: ” Jeg tror alt
sammen bare er sprøyt og at Anne Holt sitter og ler av at vi bruker masse tid
på denne saken her.”

Nesten bulls eye!

OK, folkens. Beklager at jeg lurte noen av dere. Jeg trengte faktisk
å teste ut min teori: Slik mediene er og oppfører seg i dag er det mulig å
manipulere dem fullstendig og hinsides enhver rimelighet uten engang å gjøre
seg skyldig i noe straffbart. Jeg valgte en helt uskyldig sak. Hva om jeg hadde
villet skade noen?

Se, det er en helt annen historie. En god en, muligens.

Til slutt: Dette er postet under ”Kultur” (sic!) og er
dødsens sant.

Æresord.