Dette liker jeg ikke.

Siv Jensen og Geir Mo var så godt i gang. Det var liksom
bare å lene seg tilbake og følge med. Saken gjorde seg selv, liksom, der de to
erfarne ringrevene snublet i egne og hverandres bein mot undergangen. Hver dag
opprant med nye halvsannheter og motvillige innrømmelser. Til overmål kom det
inn enda et par saker som underbygget inntrykket av FrP/FPu som alvorlige
trusler mot uskyldige unggutter, kvinner og barn. For å toppe inntrykket av
elendig krisehåndtering i en tilsynelatende sexfiksert organisasjon valgte de
to ovennevnte å dra i eksil da alt så som mørkest ut, den ene etter sigende på
en slags guttetur, den andre til Rivieraen, skal man tro VG. Det skal man ikke
alltid, men likevel. De to kapteinene rømte skuta, og skandalen var fullkommen.

Trodde jeg. Opp dukker denne Per Arne Olsen. Rolig. Ydmyk.
Sikkert blikk. Tar ansvar. Tar kritikk uten at det virker påtatt, innstudert og
rutinemessig. Kommer seg ikke bare helskinnet gjennom det ene intervjuet etter
det andre, men får meg til å sitte igjen med en slags sympati. Nei, forresten.
Men ikke fullt så skadefro, i hvert fall.

FrP overlever dette også. Om fem måneder er det atter valg,
og hele denne affæren er glemt.

Dessverre.