La det være sagt med én gang: Depresjoner skal man ha
respekt for. At kronisk deprimerte kan ha vanskeligheter med både seg selv og
omverdenen, er åpenbart. Noen har nytte av medikamenter mot sin lidelse. Og bra
er det.

Hva Kathrine Aspaas’ sykdom og medisinering har med
datalagringsdirektivet å gjøre, er imidlertid komplett ubegripelig. Særlig
etter å ha lest Kathrine Aspaas’ artikkel om de nevnte tre saker i Aftenposten
i dag. Se denne:

http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/aspaas/article4088770.ece

Etter tre gangers gjennomlesning kan jeg ikke skjønne annet
enn at Aspaas’ argument kan oppsummeres omtrent slik: ”Mange mennesker lider
under samfunnets tabuforestillinger. Det er bedre for alle å være åpen om sine
tabubelagte lidelser eller tilstander. Åpenhet er skammens og selvforaktens
aller verste fiende, og siden datalagringsdirektivet betyr mer åpenhet, er
datalagringsdirektivet en fantastisk ting.”

Logikken minner om Erasmus Montanus’ bevisførsel omkring Mor
Nilles tilhørighet til mineralriket. Artikkelen er skrevet i en patosfylt prosa
som er sjelden vare i Norge, og når ganske tidlig et av mange høydepunkt i så
måte når hun kobler en mulig implementering av datalagringsdirektivet med
flottenfeieriet : ”(Vi skal) bli frie mennesker!”

Nesten hver eneste setning i artikkelen gir grunnlag for en
hel harang med motargumenter. Siden jeg stiller meg ganske hoderystende til at
Aftenposten faktisk valgte å sette denne artikkelen på trykk, skal jeg nøye meg
med det helt opplagte:

Datalagringsdirektivet handler ikke om åpenhet. Ikke i det
hele tatt. Datalagringsdirektivet handler om en forflytning av eiendomsrett.
Staten tar noe fra Aspaas og meg og alle andre som vi til nå har eid selv. Ved
en senere implementering av det nå vedtatte direktivet vil jeg ha mistet min
selvsagte (og allerede nå av andre lands domstoler erkjente) eiendomsrett til
mitt eget privatliv. Dette er et prinsipielt spørsmål av så gigantisk karakter
at jeg tillater meg å smile av Aspaas oppgitte kilde for sin nyvunne
frelse når det gjelder direktivets legende og helende virkning på det meste: En
liten faktaboks i Aftenposten (sic!).

At Kathrine Aspaas – i likhet med forbausende mange kvinner nå for tiden – føler behov for å bekjenne om sin sykdom i
avisen, får være hennes sak. Noen mener slikt kan hjelpe andre i samme
situasjon. Ikke vet jeg. Men at det gis spalteplass over to sider i en avis som
Aftenposten til en hallelujah-hylling av datalagringsdirektivet som
universalvåpen mot alt som er vondt og vanskelig her i verden, fra mafia og
terror til uberettiget skyld- og skamfølelse, er faktisk svært forbausende. Det
har jeg ikke engang hørt de varmeste tilhengerne av direktivet gjøre.

Datalagringsdirektivet handler verken om å gjøre homofile
modigere , utviklingshemmede lykkeligere eller deprimerte gladere og med
fornyet evne til å lukte våren. Beklageligvis, for så vidt. Hadde EU, en
organisasjon jeg for øvrig mener Norge burde vært medlem av for lengst, hostet
opp et slikt direktiv, ville jeg klappet i hendene nesten like begeistret som
det Kathrine Aspaas allerede gjør.

Nå virker applausen bare fryktelig, fryktelig rar…