Jens Stoltenberg er antakelig motstander av monarkiet, sånn
helt prinsipielt. Det er jeg også. Og mange med oss. Siden vi i Norge nå engang
holder oss med et kongehus blir det likevel litt vrient å late som om det ikke
eksisterer. Om ikke for meg, så i
alle fall for statsministeren. Siden Kongen er firestjerners general og på
papiret øverste leder for vårt forsvar, blir det i alle fall en anstrengende øvelse å late som om Kongen ikke finnes
ved militære anledninger. Siden soldater av alle grader går med Kongens eget
monogram på uniformen blir det enda
vanskeligere å stelle i stand flott festivitas for militære personer uten at
noen faller i tanker om at Kongen kanskje skulle vært der. Ettersom ti år gamle
gutter som tragisk nok har mistet pappaen sin i krig etter all sannsynlighet
opplever Kongen å være av noe høyere rang enn statsministeren, blir det etter
hvert helt ubegripelig at noen ikke
hvisket statsministeren i øret at han burde la Kongen kaste glans over den
store begivenhet for de involverte nå sist søndag.

Riktig flokete blir det når vi får høre Grete Faremos
begrunnelse av i dag: ” Dette er en arbeidsdeling av en tid tilbake, som ble
gjort for å anerkjenne veteranene på en tydeligere måte. Gjennom hele 2010 og
2011 har vi jobbet med å løfte veteranenes profil. ”

Ja vel? Det er – selv for en republikaner – klin umulig å
forstå at Kongens nærvær skulle kunne bidra til å svekke veteranenes profil.

Ikke er jeg veteran, og de jeg engang kjente er døde. Jeg er
likevel ganske overbevist om at Grete Faremo og Jens Stoltenbergs ”løft av
veteraners profil” burde gjøres der politikere faktisk har makt og innflytelse:
Ta bedre imot soldatene når de kommer hjem fra strid. Gi dem flere rettigheter,
flere ytelser, mer hjelp om de trenger det. Gi dem som fortjent, med andre ord.

Og la Kongen gjøre det han er god på.