Blog Image

abboblogg

Om bloggen

Her står det litt av hvert etter hvert. Lite personlig, for den som måtte lete etter slikt. Om denslags kommer, så les det med en stor klype salt. Jeg er profesjonell løgner, tross alt.

Kanskje kommer Kongen

politikk Posted on Tue, May 10, 2011 13:12:41

Jens Stoltenberg er antakelig motstander av monarkiet, sånn
helt prinsipielt. Det er jeg også. Og mange med oss. Siden vi i Norge nå engang
holder oss med et kongehus blir det likevel litt vrient å late som om det ikke
eksisterer. Om ikke for meg, så i
alle fall for statsministeren. Siden Kongen er firestjerners general og på
papiret øverste leder for vårt forsvar, blir det i alle fall en anstrengende øvelse å late som om Kongen ikke finnes
ved militære anledninger. Siden soldater av alle grader går med Kongens eget
monogram på uniformen blir det enda
vanskeligere å stelle i stand flott festivitas for militære personer uten at
noen faller i tanker om at Kongen kanskje skulle vært der. Ettersom ti år gamle
gutter som tragisk nok har mistet pappaen sin i krig etter all sannsynlighet
opplever Kongen å være av noe høyere rang enn statsministeren, blir det etter
hvert helt ubegripelig at noen ikke
hvisket statsministeren i øret at han burde la Kongen kaste glans over den
store begivenhet for de involverte nå sist søndag.

Riktig flokete blir det når vi får høre Grete Faremos
begrunnelse av i dag: ” Dette er en arbeidsdeling av en tid tilbake, som ble
gjort for å anerkjenne veteranene på en tydeligere måte. Gjennom hele 2010 og
2011 har vi jobbet med å løfte veteranenes profil. ”

Ja vel? Det er – selv for en republikaner – klin umulig å
forstå at Kongens nærvær skulle kunne bidra til å svekke veteranenes profil.

Ikke er jeg veteran, og de jeg engang kjente er døde. Jeg er
likevel ganske overbevist om at Grete Faremo og Jens Stoltenbergs ”løft av
veteraners profil” burde gjøres der politikere faktisk har makt og innflytelse:
Ta bedre imot soldatene når de kommer hjem fra strid. Gi dem flere rettigheter,
flere ytelser, mer hjelp om de trenger det. Gi dem som fortjent, med andre ord.

Og la Kongen gjøre det han er god på.



Om sinnslidelser, Kathrine Aspaas og datalagringsdirektivet, og bitte litt om Mor Nille

politikk Posted on Sun, April 10, 2011 13:54:42

La det være sagt med én gang: Depresjoner skal man ha
respekt for. At kronisk deprimerte kan ha vanskeligheter med både seg selv og
omverdenen, er åpenbart. Noen har nytte av medikamenter mot sin lidelse. Og bra
er det.

Hva Kathrine Aspaas’ sykdom og medisinering har med
datalagringsdirektivet å gjøre, er imidlertid komplett ubegripelig. Særlig
etter å ha lest Kathrine Aspaas’ artikkel om de nevnte tre saker i Aftenposten
i dag. Se denne:

http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/aspaas/article4088770.ece

Etter tre gangers gjennomlesning kan jeg ikke skjønne annet
enn at Aspaas’ argument kan oppsummeres omtrent slik: ”Mange mennesker lider
under samfunnets tabuforestillinger. Det er bedre for alle å være åpen om sine
tabubelagte lidelser eller tilstander. Åpenhet er skammens og selvforaktens
aller verste fiende, og siden datalagringsdirektivet betyr mer åpenhet, er
datalagringsdirektivet en fantastisk ting.”

Logikken minner om Erasmus Montanus’ bevisførsel omkring Mor
Nilles tilhørighet til mineralriket. Artikkelen er skrevet i en patosfylt prosa
som er sjelden vare i Norge, og når ganske tidlig et av mange høydepunkt i så
måte når hun kobler en mulig implementering av datalagringsdirektivet med
flottenfeieriet : ”(Vi skal) bli frie mennesker!”

Nesten hver eneste setning i artikkelen gir grunnlag for en
hel harang med motargumenter. Siden jeg stiller meg ganske hoderystende til at
Aftenposten faktisk valgte å sette denne artikkelen på trykk, skal jeg nøye meg
med det helt opplagte:

Datalagringsdirektivet handler ikke om åpenhet. Ikke i det
hele tatt. Datalagringsdirektivet handler om en forflytning av eiendomsrett.
Staten tar noe fra Aspaas og meg og alle andre som vi til nå har eid selv. Ved
en senere implementering av det nå vedtatte direktivet vil jeg ha mistet min
selvsagte (og allerede nå av andre lands domstoler erkjente) eiendomsrett til
mitt eget privatliv. Dette er et prinsipielt spørsmål av så gigantisk karakter
at jeg tillater meg å smile av Aspaas oppgitte kilde for sin nyvunne
frelse når det gjelder direktivets legende og helende virkning på det meste: En
liten faktaboks i Aftenposten (sic!).

At Kathrine Aspaas – i likhet med forbausende mange kvinner nå for tiden – føler behov for å bekjenne om sin sykdom i
avisen, får være hennes sak. Noen mener slikt kan hjelpe andre i samme
situasjon. Ikke vet jeg. Men at det gis spalteplass over to sider i en avis som
Aftenposten til en hallelujah-hylling av datalagringsdirektivet som
universalvåpen mot alt som er vondt og vanskelig her i verden, fra mafia og
terror til uberettiget skyld- og skamfølelse, er faktisk svært forbausende. Det
har jeg ikke engang hørt de varmeste tilhengerne av direktivet gjøre.

Datalagringsdirektivet handler verken om å gjøre homofile
modigere , utviklingshemmede lykkeligere eller deprimerte gladere og med
fornyet evne til å lukte våren. Beklageligvis, for så vidt. Hadde EU, en
organisasjon jeg for øvrig mener Norge burde vært medlem av for lengst, hostet
opp et slikt direktiv, ville jeg klappet i hendene nesten like begeistret som
det Kathrine Aspaas allerede gjør.

Nå virker applausen bare fryktelig, fryktelig rar…



Briljant fra Michael Tetzschner i dag

politikk Posted on Mon, April 04, 2011 13:24:12

Les denne:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4081699.ece

At han har rett i sak er nå en ting. At han velger å stå imot partipisken og argumenterer så godt for det, er strålende.



Et bedritent vaktskifte i FrP…

politikk Posted on Fri, April 01, 2011 10:03:17

Dette liker jeg ikke.

Siv Jensen og Geir Mo var så godt i gang. Det var liksom
bare å lene seg tilbake og følge med. Saken gjorde seg selv, liksom, der de to
erfarne ringrevene snublet i egne og hverandres bein mot undergangen. Hver dag
opprant med nye halvsannheter og motvillige innrømmelser. Til overmål kom det
inn enda et par saker som underbygget inntrykket av FrP/FPu som alvorlige
trusler mot uskyldige unggutter, kvinner og barn. For å toppe inntrykket av
elendig krisehåndtering i en tilsynelatende sexfiksert organisasjon valgte de
to ovennevnte å dra i eksil da alt så som mørkest ut, den ene etter sigende på
en slags guttetur, den andre til Rivieraen, skal man tro VG. Det skal man ikke
alltid, men likevel. De to kapteinene rømte skuta, og skandalen var fullkommen.

Trodde jeg. Opp dukker denne Per Arne Olsen. Rolig. Ydmyk.
Sikkert blikk. Tar ansvar. Tar kritikk uten at det virker påtatt, innstudert og
rutinemessig. Kommer seg ikke bare helskinnet gjennom det ene intervjuet etter
det andre, men får meg til å sitte igjen med en slags sympati. Nei, forresten.
Men ikke fullt så skadefro, i hvert fall.

FrP overlever dette også. Om fem måneder er det atter valg,
og hele denne affæren er glemt.

Dessverre.



Om søskenbarnekteskap

politikk Posted on Tue, February 08, 2011 10:41:08

I morgen legger Arbeiderpartiets integreringsutvalg frem
sitt forslag til ny integreringspolitikk. Lekkasjene fra utvalgets konklusjoner
har vært mange og interessante. Det blir stadig mer åpenbart at den påfallende
tøffe tonen statsministeren valgte å legge seg til under Maria Amelie-saken var
et frampeik mot hardere tider for fremmede i Norge.

Noen av forslagene som er lekket ut virker interessante.
Noen virker bare plumpe. I alle fall ett av dem er direkte rasistisk.

FrP har lenge frontet kravet om forbud mot søskenbarnekteskap.
Når partiets representanter i disse dager åpner ethvert intervju med å ønske
Arbeiderpartiet ”velkommen etter”, er det med god grunn. De siste årene har AP
ikke bare tutlet i FrPs fotspor når det gjelder innvandringspolitikk, de har
plukket opp dritten etter dem og gjort den til sin egen.

Søskenbarnekteskap virker fremmed på meg, selv om jeg
faktisk kjenner etniske nordmenn som har inngått slike. Det er helt åpenbart
tungtveiende grunner for ikke å skape barn med nær beslektede. Faren for
funksjonshemminger, til dels av alvorlig karakter, øker radikalt.

Akkurat som i en del andre ekteskap. Ektepar der den ene
ektefellen har Huntingtons syndrom, løper en kjemperisiko for at barna også
skal få det. Bærer moren på genet for hemofili, blødersykdom, vil hennes avkom
så vidt jeg har forstått det ha mange ganger så stor risiko for å bli bløder
som et barn av søskenbarn vil ha for å bli født med defekter. Listen over
sterkt arvelige og til dels svært alvorlige sykdommer er lang. Med økt kunnskap
og økte muligheter til genetisk kartlegging vil svært mange i årene som kommer
måtte innse at de ved reproduksjon risikerer å skape et barn med medfødte
lidelser. Mange av disse menneskene vil velge ikke å få barn. Noen vil velge å
få barn på tross av den lidelse de vil kunne påføre dem, ofte ut fra tanken om
at livet er en gave uansett og at i livet finnes det verken angrefrist,
bytterett eller garantier. I festtaler hylles dette standpunktet gjerne. Det
motsatte utgangspunkt, ikke minst representert ved homofile menn som gjennom å
skape barn ved hjelp av eggdonor og surrogatmor faktisk får muligheten til å
foreta en slags screening av de gener deres fremtidige barn skal være utstyrt
med, blir jevnt over utsatt for avskykommentarer i det offentlige rom. Man skal
ta den ungen man får, er credoet.

Personlig vet jeg hvilket valg jeg hadde tatt dersom jeg var
i en situasjon som det jeg har beskrevet. Det er godt mulig at mitt syn er
farget av at jeg har opplevd lykken ved å adoptere. At jeg personlig ville
valgt noe annet betyr likevel selvsagt ikke at jeg på noen måte kan fordømme
dem som velger å få barn til tross for den risiko de løper. Alle har vi våre
forskjellige liv, vår forskjellige overbevisning, divergerende erfaringer og
behov. Valget om å reprodusere eller ikke er et av de mest personlige, og
definitivt ett av de viktigste, valg vi som menneske kan treffe. Historien har
vist oss hvor hakkende galt det går hvis vi gjør det til et statlig anliggende.

At et forbud mot søskenbarnekteskap også vil ha begrenset,
om noen, effekt, at det ville være rimelig enkelt å gå rundt, at det ville føre
til løgn og bedrag i forholde lege-pasient etc.etc., lar jeg ligge her. Dette
er det nok av ekspertise som opplyser oss om i disse dager.

Mer og mer tyder på at enkelte familier er langt mer
disponert for å få kreft enn andre. Jeg tror verken AP eller FrP i sine
villeste fantasier ville forby dem å få barn. Når man nå forsøker å begrunne et forbud mot
søskenbarnekteskap med de mulige medisinske skadevirkningene for avkommet, blir
dette derfor ren, skjær innvandringspolitikk. Forbudet vil ha som eneste formål
å dempe eller hindre den innvandringen
som skjer ved at norske statsborgere henter hjem sine kusiner og fettere fra
Somalia, Pakistan og noen få andre land med det felles kjennetegn at de fleste
er muslimer og i varierende grad mørkere enn oss.

Rasisme, heter det. Selv i 2011, når ordet ikke lenger er lov å bruke.